HEI, JEG ER ANN KRISTINE

Hei fineste du som titter innom og leser det nyeste tilskuddet på Din Løpetrener. Blogg! Har tenkt på det en stund og nå er tiden inne. Flere av dere har spurt om å få lese lengre stykker, og mer sammenhengende enn det poster på sosiale medier inviterer til, så her kommer det i bloggposter. Fra mitt løpehjerte til ditt ♡

Da passer det godt med en liten introduksjon og si hei! Jeg heter Ann Kristine Bjørk, er straks 40 og bor i Moss med mann og barn. Det er jeg som er gründeren bak Din Løpetrener og som har drevet denne bedriften i 3 år. Jeg er løpeacoach og har bakgrunn i trener- og lederverv i idrett. Jeg er forfatter av boka `knekk løpekoden med syklusmetoden` og har opparbeidet kompetanse innen emner i psykologi og kvinnehelse.

Jeg gleder meg over at trening, treningslære og å møte fine folk med samme interesse er en stor del av dagene mine. Jeg har coachet flere hundre herlige løpere i ulike kurs, eventer, løpeprogram og i personlig coching. Det er alltid like stort å ta del i måloppnåelser, juble over fantastisk fremgang, personlige rekorder og dele smilene når det går bra. Men det er også og minst like fint å få være der når det er tøffe tak, når det slett ikke går så bra. Når skader og overbelastning melder seg eller livet tar vendinger hvor løpingen må ta hensyn. Det gleder meg å få være en å sparre med, en treningsvenn og å få være en forskjell i løpingen uansett hvordan denne ser ut. 

For er det noe jeg har lært meg etter disse 3 fantastiske årene som løpetrener så er det at vi løpere har så mye til felles, helt uavhengig av om vi løper langt eller kort, raskt eller sakte. Vi kan alle finne svarene vi behøver i et helhetlig syn i selve løpingen, i dagene våre og i oss selv og hvordan vi har det. Med det kan vi lede oss i løpingen vår og finne varig løpeglede, indre motivasjon og drivkraft. 

Jeg løper selv også. Mye! Jeg har vært igjennom og tenkt de samme tankene som deg. Jeg er en habil løper på maraton og ultranivå, og selv om mitt løpehjerte koser seg mest i treningsarbeidet har jeg målt krefter i fine konkurranser og løpt inn til flere pallplasseringer både individuelt og i lag. 

“Jeg elsker at løpingen er min daglige form for effektiv, lettvint mosjon, iblandet muligheten for å sette meg mål jeg drømmer om, oppnå mestring og boblende glede i både treningsarbeidet og i konkurranseløping” 

Jeg elsker at løping kun krever et par sko og egnet tøy, og jeg elsker at jeg kan løpe hvor som helst og når som helst. Jeg blir lykkelig av å starte dagene mine i løpeskoene når jeg jakter soloppganger og lytter til mine egne rolige taktfaste steg mot bakken. Jeg føler meg rå og uovervinnelig når jeg løper i godt tempo i deler av løypa jeg tidligere syntes var utfordrende. Jeg elsker å ta med meg den deilige energien fra en løpetur inn i resten av dagen, og at løping gir en følelse av balanse i helger og ferier.

Men slik har det ikke alltid vært. Ikke før jeg knakk koden. Så stod jeg der, som løpecoach, med mange års erfaring og bred kunnskap om treningslære. Jeg hadde lagt bak meg tusenvis av timer i egne løpesko. Selvsagt svært takknemlig over alle eventyrene jeg hadde fått løpe, helt fra jeg var nybegynner til jeg ble ultraløper som fikk løpe de aller lengste distansene, og alt der imellom. Likevel var jeg tom og lei. Skamfull og oppgitt kunne jeg kjenne at jeg hatet hele løpingen. Jeg følte meg mislykket, JEG som løpecoach kunne jo ikke ha slike problemer med løpingen min, jeg skulle da ikke miste motivasjonen.

En dag ramler jeg under et løp. Et skikkelig premietryn hvor jeg går i bakken, slår lufta ut av meg og skraper opp både knær, albuer og gir en skulder en skikkelig trøkk. Sårene som blør er ikke det som kjennes verst ut denne dagen. Ingenting tar imot støyten inni meg i det jeg kjenner at alt raser der inne i det jeg treffer bakken. Jeg reiser meg og forsøker tappert å bite tennene sammen, skjerpe meg og fortsette alle rundene som er igjen av dagens løp hvor 50 kilometer skal tilbakelegges før målstreken er nådd. Denne dagen skriker min indre stemme så høyt at jeg slett ikke kan overhøre den lenger. Praten i meg selv har lenge sagt i fra om at jeg har pushet meg selv for hardt, og over mine egne grenser. Nå var ordene inni meg klinkende klare. Faen i helvete jeg er lei løping. 

I alt for lang tid har jeg drevet meg selv målrettet og rigid i aller beste hensikt.  Med ønske om å være hun som levde ut sitatene om mental råskap og stadig drømte så stort i egne mål at det eneste som fungerte i det daglige var å skjerpe meg. Skjerpe meg og presse meg ut på enda en løpeøkt, med sitatene `just do it` og `if you`re tired, do it tired` slående mot meg og min tvil om min egen viljestyrke. Jeg oppnådde gode resultater og løp en sommer med de mest fantastiske løpene jeg har løpt, oppnådde gode resultater og der gleden skulle fylle dagene mine og meg selv mistet jeg først løpegleden, men fortsatte å løpe i langt tid uten. Til jeg til slutt mistet meg selv. 

Vendepunktet måtte komme. Dagen da løpingen gjorde alt for meg. Dagen da jeg først var helt sikker på at jeg var helt ferdig å løpe, aldri skulle sette meg nye mål og finne løpegleden igjen. Jeg stod i et veiskille og forstod at enten måtte jeg knekke koden og løpe på lag med meg selv, ellers kom jeg faktisk til å slutte å løpe for godt. Det ble en reise i meg selv, med løpeskoene på. Hvor jeg ble kjent med den løperen jeg var og ønsket å bli, dypere og ved å se etter løsninger utover selve løpingen. I treningsarbeidet mitt var jeg så usynkron med min egen energi, min følelse av evne til å prestere, komme i gang med økta og gjennomføre som forventet. I meg selv sammenlignet jeg meg med andre, mine tidligere mål og måloppnåelser, og jeg snublet i mine egne svingninger av det indre selvsnakket som enten var på lag med meg eller rev meg ned. Frustrert og nærmest likegyldig til hele løpingen følte jeg at stadig rykket tilbake til start. Jeg var igjen tilbake til å føle at jeg måtte svare på stresset i løpingen med enda mer stress, det var alt eller ingenting og jeg stod på kanten av å gi opp igjen. Akkurat slik jeg opplever at mange løpere som kommer til meg beskriver deres løping de har bak seg.

I min jobb som løpecoach opplever jeg ofte at løpingen ikke alltid går slik vi ønsker oss. I utfordringene med høye, ytre krav i dagene våre sammen med følelsen av alt vi bør og må rekke, blir løping ofte enda et punkt på denne lange listen vi både frivillig og ufrivillig setter opp for oss selv. Prestasjonskrav fra andre presser og stresser oss, og vi prøver iherdig å få tiden til å strekke til. Når vi i tillegg har høye indre krav og forventninger til oss selv, kan det lett skje at løpingen blir skadelidende, fanget i en konstant konflikt mellom det vi ønsker, og det vi kan klare å få til. Løpingen blir raskt et prosjekt som gir dårlig samvittighet; vi plages av følelsen av at vi bør løpe og må løpe, i stedet for å løpe fordi vi vil, og fordi vi ønsker oss det løpingen gir oss tilbake.

I min egen løping brukte jeg lang tid og fant løsninger på helt andre arenaer. I dag ser jeg løpingen i et helhetlig perspektiv og finner løsningene i selve løpingen, med utforming av løpeøkter, justeringer i løpingen når livet skjer og med et vennlig syn på meg selv når jeg løper. Løpingen er noe jeg ønsker å få til for meg selv. Jeg finner også løsninger i dagene mine. Vaner, strukturer og det å sette vennlige grenser for min tid og energi. Jeg ser etter løsninger for å kunne prioritere løpingen min slik jeg ønsker meg enn å klemme den inn i allerede fulle dager. Når livet skjer og krever mer av meg justerer jeg løpingen ned, holder den ved like og vet godt at den er der som en god venn når jeg er klar for å komme tilbake.

I meg selv ligger også mange av svarene jeg behøvde i løpingen. Jeg oppdaget at jeg målte min verdi i prestasjon og at målet om lykke alltid lå der fremme. Når målet var nådd, da... Da kunne jeg føle meg fornøyd. Sannheten ble et stadig jag av nye mål og at jeg gikk glipp av all lykken på veien. Så mange fine milepæler og stunder ble borte det evige jaget etter tall og å løpe litt bedre enn før. Jeg unnet meg ikke hvile og følte ikke jeg fortjente noe før jeg følte meg sprek nok. tynn nok, vellykket nok. I dag holder jeg meg selv i hånda, er min egen venn i løpingen og syns det er fantastisk hvordan alt henger sammen med alt og at løpingen, vår evne til måloppnåelse og det å ha varig løpeglede ikke er en enkelt faktor og at ikke alle svarene ligger i løpingen.

Min filosofi i å se helhetlig på løpingen går igjennom som en rød tråd i alle mine tjenester og produkter. Nå er det din tur til å bli kjent med den løperen du er eller vil bli. Din tur til å lytte til deg selv og lære å lede deg selv i løpingen, slik at du kan løpe slik det passer deg, ut i fra den du er og livet du lever. På den måten kan du også løpe med mer varig løpeglede, indre motivasjon og drivkraft. 

Klemmer og heiarop ♡

Ann Kristine