Just do it? Tenk heller først!

Desember og innboksene ligner denne tiden i fjor, året før der og året før der igjen. Jeg prater daglig med løpere som deler ærlig at de er slitne, frustrerte, at motivasjonen brister og at løpegleden forsvinner. Nesten utelukkende er det samme mønster - samme tanker og handlinger som ligger bak punktet de har nådd når de kontakter meg. Felles har de også at de er veldig flinke! Veldig flinke og veldig slitne. 

Jeg kjenner meg igjen i min egen løping slik den var, jeg tror og vet også at mange av kvinnene jeg snakker med kjenner seg igjen i hverandre. Om det ikke er de samme faktorene som trigger en ubalanse har de til felles at ubalansen har oppstått, at de føler de må løpe og at de står mellom skal/skal ikke. For når er det riktig å løpe? Og når er det riktig å droppe økta? Helt eller delvis? La være å løpe, trene noe annet og lettere, justere ned den spesifikke løpetreningen i økta du har foran deg eller faktisk heller ta en pause og slenge deg på sofaen med god samvittighet? 

La oss være ærlige. Skal du bli god til å løpe, eller få helsegevinstene av å løpe som å føle deg sprekere og være i bedre form må du løpe. Å droppe økter og justere de ned bør være på et lavt nivå i treningen, være et verktøy i perioder og noe du tyr til på enkeltdager og når livet skjer. Men, når du er i situasjoner hvor tankene om at du bør og må løpe melder seg, du kjenner at motstanden mot økta er stor og om du knyter på deg skoene og tar deg ut så svarer ikke kroppen denne dagen. Det er tungt, du er sliten etter økta og du gruer deg til den neste. Da er det på tide å stoppe opp. 

Hva er grunnen til at du føler det slik? Er det en kortvarig periode eller er det ytre stress og et indre press som må håndteres først? I desember når innboksene flommer over av slitne løpere er det en kombinasjon av årstiden, førjulstid, et genuint ønske om å få til mer i allerede fulle dager og likevel opprettholde løpingen, det er sykdom, det er mørke dager, kaldere vær, det er mindre motivasjon og et behov for å anerkjenne at det er annerledes å løpe strukturert i vintermånedene. Det er å sette grenser for egen tid og energi, sette seg selv på agendaen også - sammen med alle andre du bryr deg om. Det er prioriteringer og det er å kunne stoppe opp og heller lade batteriene før du starter litt på nytt igjen når ubalansen er kommet. 

`Just do it` og `if you`re tired - do it tired` er vel etablert i treningskulturen. Disiplin og dedikasjon er viktige egenskaper som må på plass for å faktisk knyte skoene på, stille med overskudd til økta, kunne trene med riktig kvalitet og faktisk oppnå en god progresjon i treningen din. Likevel er ikke disiplin det samme som å `skjerpe deg`, presse deg ut på økter og overse  kroppens signaler som sier i fra om treningen bryter deg ned over tid eller bygger deg opp. For mange blir totalbelastningen for stor, sammen med for stor total treningsbelastning.

Fine du - tenk heller først. Bli kjent med den du er og den herlige løperen du er. Øv deg på å kjenne etter. Hvordan fungerer dette jeg driver med nå? Blir jeg faktisk glad av løpingen min? Underveis og i etterkant? Over tid? Er øktene jeg kjenner motstand mot kun noen få og av en viss type økter som kanskje ikke passer meg godt? Eller som jeg faktisk løper feil og for hardt for mitt nivå? Er jeg utslitt enn godsliten etter en løpetur? Restituerer jeg mellom øktene, er jeg glad, sover jeg bra, er jeg den jeg ønsker å være? Løp på lag med deg selv. gi deg selv muligheten til å finne din balanse mellom aktivitet og hvile, gjøremodus og væremodus, være for andre og være for deg selv. 

Tenk først enn just do it og ta et godt valg for deg selv om du er umotivert, kanskje lat, stresset men har overskudd og en løpetur blir et deilig avbrekk i dagen, egentid og gir påfyll. Eller om en løpetur blir mer stress i en allerede stresset dag og kropp - og at ro er riktig for så å komme tilbake til løpeskoene med glede om et par dager. 

Klemmer og heiarop ♡

Ann Kristine