BYE BYE JANUAR

Og nei takk til reprise! Ikke at alt er så ille når kalenderen nå viser de blanke nye dagene for februar. Sannheten er at januar på en del områder har gått over all forventning og vært skikkelig fantastisk, men at det alt i alt og spesielt nå når det summeres opp er blitt en måned slik den ikke skulle bli. 

Men mye ble da riktig så bra likevel: 

Jeg siktet også høyt, januar skulle bli måneden jeg skulle komme skikkelig tilbake og prosjekt `fra ultra til null og tilbake` skulle få en skikkelig oppsving. Både i løpeskoene, på treningssenter og styrketrening og jammen skulle jeg ikke få inn minst et par mil på ski i uka også! Vel vel... 

Jeg har løpt 305 km fordelt på rett under 29 timer. Slow and steady og kun korte innslag av puls over terksel. Fokus på å øke mengden i uka samt lengde på øktene. Og hurra for å nå ha fått flyttet treningsgrunnlaget mitt oppover. Det er ikke distansen som teller i dette eksempelet men følelsen av når vi syns det er langt og lenge å trene. Jeg har lenge følt at økter på 15 km har vært veldig lange og at det med skift, mat osv tar mye tid i dagene å gjennomføre. Det har rett og slett vært mye motstand mot økter på denne varigheten. Og du kjenner kanskje samme følelsen av lite flyt og klunder på andre distanser i din trening? Nå etter noen uker i det nye året kjenner jeg at jeg er mer motivert for de mellomlange øktene mine og at det også er mye lettere å gjennomføre fordi jeg ikke tenker like mye over de som for noen uker siden. Deilig! 

Jeg har krysset av årets første delmål, 100 km uke. Årets første maraton fylte godt inn med sine 42 km. Søndagen når målet ble oppnådd hadde jeg slett ikke lyst til å stille meg på mølla for de 8 siste km etter en tøff telefon om et kjært familiemedlem som nå hadde fått endret prognose fra å bli frisk til at vi kanskje bare hadde dager igjen med henne. Det var et skikkelig virvar av glede over treningsmålet sammen med tårer, bekymring og sorg for henne vi er så glad i. Noen ganger er løpeturen det fristedet vi trenger når livet er tøft, andre ganger er løpeturen det som blir for mye. Dette kan variere fra person til person og også fra situasjon til situasjon. 

Jeg har hatt hele 9 treningsfrie dager i januar. Og er så glad jeg ikke lenger diskuterer med meg selv når kroppen sender svake signaler på at det blir for mye! Der jeg før ville syns at `hakket` i progresjonslinjen på strava var kjipt og at jeg er dårlig vet jeg at jeg nå har tatt vare på meg selv og at jeg mest sannsynlig kommer bedre ut av det med en treningsfri uke enn å presse meg gjennom. 

Jeg hadde tenkt til å få inn god styrketrening i januar. En god grunntreningsperiode nå i vinter. Treningskort er ordnet og hittil er vi støttemedlemmer annet enn 2 mølleøkter når jeg og mannen skulle løpe samtidig. En av disse er maratonøkta så litt `bang for the buck` fikk vi... Styrketreningen har hittil blitt en times tid med supersett på stueteppet. Alt er bedre enn ingenting. 

Yogamatta har vært kjærkommen i januar. Å få møte seg selv i en trøtt, sliten kropp med litt for lave batterier og som også blir kort og stiv på bakside lår og rumpe av all løpingen har vært godt. Der planen var morgenyoga og den vanlige stunden for meg selv om morgenen har jeg valgt å heller sove så lenge jeg kan når søvnen har vært så dårlig i flere uker. Et godt valg tror jeg og nå de siste dagene ser jeg at tallene på HRV og Body batteri snu på klokka. Røde tall har samsvart med følelsen av å føle seg `tygd på og spyttet ut igjen` i januar og det har vært helt riktig å dra i bremsen ved de små smellene for å unngå en større. 

Jeg har helt oppriktig  den aller beste gjengen her inne. Når man våger å være ærlig og sårbar møter man så mye forståelse og vennlighet tilbake. Det er fint å ta med seg og en oppfordring å sende videre. Du trenger ikke holde maska, brette opp ermene og føle at det eneste middelet du har til å komme gjennom er å fortette å stå i hamsterhjulet selv om ditt indre har skreket høyt og lenge. Jeg fikk litt slakk på jobben som løpetrener som jeg føler jeg henger etter (det er ikke slik at det er noen vikar å sette inn) og jeg har fått jobbe i kulissene slik at resten av 2024 får komme skikkelig i gang etter en fin, men veldig tøff januar. Det har vært fint å både få tid til å være tilstede med mine nærmeste når flere dødsfall har satt spor, og ikke minst få senke skuldrene, sove om nettene og minimere stresset slik at jeg har kunnet prioritere treningen, de gode valgene for meg selv, for å komme skikkelig tilbake. 

Jeg er klar for februar og gleder meg til et par mål også denne måneden. Små steg i riktig retning over tid og også ha rom for at livet skjer. 

Jeg håper du har hatt en fin januar, eller at du klarer å restarte og er klar for februar du også!

Vennlige heiarop og klemmer ♡

Ann Kristine